Et fryktinngytende barn er født i Hollywood

bibelen-i-pop
Exodus: Gods and Kings er årets julegave fra Hollywood til det norske kinopublikum. Og under treet finner vi den bibelske Moses pakket inn som actionhelt. Nyere bibelforskning viser at folkelige og populære lesninger av Bibelen har løsrevet de bibelske tekstene fra kirkens monopol. Der Gud er i bruk skapes nye gudsbilder. Og denne julen er det Hollywood som leser Bibelen. Filmen fikk ikke anmelderne til å kaste begeistringsfulle terningkast, men som et uttrykk for vår tids gudsforståelse er den skremmende god.

 Moses og Jesus
Det er Jesusbarnet og ikke Moses, som spiller hovedrollen i den kristne julefortellingen. Men Moses er i aller høyeste grad også tilstede når julen ringes inn. De ligner på hverandre de toDe ble begge født inn i en tid med forfølgelse. Farao ville drepe alle hebreernes guttebarn i frykt for at befolkningen skulle vokse seg stor og utfordre de egyptiske makthaverne. Herodes på sin side ville drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn, basert på rykter om at en ny konge skulle bli født der. Jesus måtte flykte til Egypt, landet hvor Moses i sin tid overlevde ved å bli sendt ut på en elv i en sammenflettet kiste. Begge overlevde de på mirakuløst vis, og begge vokste opp med sterke mødre og forholdsvis perifere farsfigurer. Selv om de to fortellingene har blitt til med flere hundre års mellomrom, er de begge plassert inn i en tid med frykt og terror. I så måte en tid ikke helt ulik vår egen. (Les om Jesus i Matt 2 og Moses i 2.Mos 2)

Moses. En human terrorist
I filmen blir Moses fremstilt som en terrorist. Han ser hvor kynisk de egyptiske makthaverne utnytter hebreerfolket, samtidig som han oppdager sin hebraiske identitet. I affekt dreper han en egyptisk soldat og må flykte. Han flykter til landet Midian, hvor han etter en tid gifter seg med den lokale prestedattera Sippora. Sammen får de sønnen Gersom. Alt er tilsynelatende harmonisk og fredfullt, men Moses klare ikke å glemme sine hebraiske brødre i fangenskap. Han bestemmer seg for å reise tilbake. Tilbake i Egypt samler han en gruppe unge frustrerte menn og etablerer en terrorgruppe. Det vi fra bibelteksten kjenner som plagene i Egypt, er det Moses og hans terrororganisasjon som i filmen tar initiativ til. Men ettersom egyptermakten svarer terrorvold med terrorvold er Moses i ferd med å gi opp. Han orker ikke se sivilbefolkningen lide, og i sin fortvilelse henvender han seg Gud.

Gud på film
Exodus: Gods and Kings føyer seg inn i rekken av populære filmer om Moses fra Hollywood. I 1956 kom The Ten Commandments og i 1998 Prince of Egypt, begge både prisbelønte og store kassasuksesser. De tre filmene forteller den samme historien, men de er svært ulike. Særlig interessant er det å se hvordan presentasjonen av Gud har utviklet seg. I The Ten Commandments er Gud en mørk rungende røst, en stemme så truende at Moses – og alle vi som ser på – nærmest skremmes til å utføre Guds ord og befalinger. Førti år senere har ting forandret seg. En høylytt mannsstemme er ikke nok til å sette frykt i et Hollywood-orientert publikum, og i Prince of Egypt er Gud fremstilt som en indre stemme. Som publikum undrer vi oss, er det Gud eller Moses vi hører? Eller har Moses begynt å høre stemmer? I 1956 var den dype autoritære mannstemmen nok til å skape frykt. I 1998 var det mistanken om schizofreni som var skremmende. Fra 1956 til 1998 har Gud endret seg fra å være en ytre frykt til å bli en indre frykt, men stadig er Gud assosiert med frykt. Og gudsfrykten lever i beste velgående. I årets Hollywood-utgave er Gud personifisert som en ung gutt, et barn. En presentasjon av Gud som i frykt overgår både den autoritære mannen og schizofrenien.

 Guden vi elsker å frykte
”Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap”, slik lyder åpningsordene i Salomos Ordspråk. Disse ordene har overlevd i vår kultur i flere tusen år, og frykt er den dag i dag et nøkkelord for å forstå religion og religiøse presentasjoner av Gud. Kristne kirker har i det siste promotert en Gud som en kjærlig og god gud, men Hollywood vet bedre. Gud må skape frykt for å selge, og i Exodus: Gods and Kings blir Gud inkarnasjonen av vår fremste frykt, barneterroristen. Gud er ikke bare mektigere enn Moses, han er også ondere. Der Moses avslører sine humane sider og ikke lengre orker synet av sivile som uskyldig lider, tar Gud over. Gud torturerer det egyptiske folk med all slags plager, uten tegn til medfølelse for de sivile.

 Terroristens sønn
Den unge gutten, filmens Gud, er svært lik Moses sin egen sønn, Gersom. I en av filmens scener forveksler Moses sågar Gud med sin egen sønn. Da uttrykker Moses for en gangs skyld frykt. Ikke bare er Gud terrorist selv, gjennom likheten til sønnen til Moses presenteres Gud også som terroristens sønn. En skremmende tanke. Terroristens sønn stopper ikke ved friheten, slik Moses legger ned sitt sverd når egypterne er overvunnet. Terroristens sønn er ikke først og fremst opptatt av rettferdighet og frihet, men av hevn og anerkjennelse. Og når Gud oppdager Mose manglende kamplyst truer han ham til å gå av som leder. Gud erstatter Moses med sin egen lov, hugget inn i to steintavler. Som hevngjerrig og mektig blir Gud i Exodus: Gods and Kings vår tids største mareritt. Et nådeløst og hevngjerrig barn, som kan gli inn i en stor folkemengde uten å bli lagt merke til.

 Julens budskap
Fra kinosalen trekkes vi tilbake til norsk julehygge. Til julens fortelling om jesusbarnet, om Gud som kom til verden som et barn. Troskyldig og vakkert ligger det der ved siden av eselet, kua, Josef, Maria og de tre vise menn. Det er slik vi kjenner historien om Gud som ble et barn. Tar vi turen innom en kirke i jula er det stor sjanse for at presten sier noe som ”tenk så fantastisk; at Gud valgte å åpenbare seg for oss som et lite, hjelpeløst barn!” Visst kan det være vakkert, men har den vakre og moderlige guden blitt tradisjon og gammel vane? Gudsbarnet Hollywood gir oss er alt annet enn vakkert. Det er fryktinngytende og angstfullt, og det er aktuelt. Hollywood vet hva folk vil ha, og som regel får vi som fortjent.

God Jul!

Kilder: Bibel.no; Chapan, Brenda/Hickner, Steve/Wells, Simon: Prince of Egypt. DreamWorks Animation, 1998; DeMille, Cecil B.: The Ten Commandments. Paramount Pictures, 1956; Løland, O. J., Martinsen A., Skippervold, P., Bibelen i populærkulturen. Scandinavian Academic Press, 2014; Scott, Ridley: Exodus: Gods and Kings. 20th Century Fox, 2014.

Reklamer

Om skippern

Gammeltestamentler & mosjonist
Dette innlegget ble publisert i Bibel, Populærkultur, Religion og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s