Et fryktinngytende barn er født i Hollywood

bibelen-i-pop
Exodus: Gods and Kings er årets julegave fra Hollywood til det norske kinopublikum. Og under treet finner vi den bibelske Moses pakket inn som actionhelt. Nyere bibelforskning viser at folkelige og populære lesninger av Bibelen har løsrevet de bibelske tekstene fra kirkens monopol. Der Gud er i bruk skapes nye gudsbilder. Og denne julen er det Hollywood som leser Bibelen. Filmen fikk ikke anmelderne til å kaste begeistringsfulle terningkast, men som et uttrykk for vår tids gudsforståelse er den skremmende god.

 Moses og Jesus
Det er Jesusbarnet og ikke Moses, som spiller hovedrollen i den kristne julefortellingen. Men Moses er i aller høyeste grad også tilstede når julen ringes inn. De ligner på hverandre de toDe ble begge født inn i en tid med forfølgelse. Farao ville drepe alle hebreernes guttebarn i frykt for at befolkningen skulle vokse seg stor og utfordre de egyptiske makthaverne. Herodes på sin side ville drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn, basert på rykter om at en ny konge skulle bli født der. Jesus måtte flykte til Egypt, landet hvor Moses i sin tid overlevde ved å bli sendt ut på en elv i en sammenflettet kiste. Begge overlevde de på mirakuløst vis, og begge vokste opp med sterke mødre og forholdsvis perifere farsfigurer. Selv om de to fortellingene har blitt til med flere hundre års mellomrom, er de begge plassert inn i en tid med frykt og terror. I så måte en tid ikke helt ulik vår egen. (Les om Jesus i Matt 2 og Moses i 2.Mos 2)

Moses. En human terrorist
I filmen blir Moses fremstilt som en terrorist. Han ser hvor kynisk de egyptiske makthaverne utnytter hebreerfolket, samtidig som han oppdager sin hebraiske identitet. I affekt dreper han en egyptisk soldat og må flykte. Han flykter til landet Midian, hvor han etter en tid gifter seg med den lokale prestedattera Sippora. Sammen får de sønnen Gersom. Alt er tilsynelatende harmonisk og fredfullt, men Moses klare ikke å glemme sine hebraiske brødre i fangenskap. Han bestemmer seg for å reise tilbake. Tilbake i Egypt samler han en gruppe unge frustrerte menn og etablerer en terrorgruppe. Det vi fra bibelteksten kjenner som plagene i Egypt, er det Moses og hans terrororganisasjon som i filmen tar initiativ til. Men ettersom egyptermakten svarer terrorvold med terrorvold er Moses i ferd med å gi opp. Han orker ikke se sivilbefolkningen lide, og i sin fortvilelse henvender han seg Gud.

Gud på film
Exodus: Gods and Kings føyer seg inn i rekken av populære filmer om Moses fra Hollywood. I 1956 kom The Ten Commandments og i 1998 Prince of Egypt, begge både prisbelønte og store kassasuksesser. De tre filmene forteller den samme historien, men de er svært ulike. Særlig interessant er det å se hvordan presentasjonen av Gud har utviklet seg. I The Ten Commandments er Gud en mørk rungende røst, en stemme så truende at Moses – og alle vi som ser på – nærmest skremmes til å utføre Guds ord og befalinger. Førti år senere har ting forandret seg. En høylytt mannsstemme er ikke nok til å sette frykt i et Hollywood-orientert publikum, og i Prince of Egypt er Gud fremstilt som en indre stemme. Som publikum undrer vi oss, er det Gud eller Moses vi hører? Eller har Moses begynt å høre stemmer? I 1956 var den dype autoritære mannstemmen nok til å skape frykt. I 1998 var det mistanken om schizofreni som var skremmende. Fra 1956 til 1998 har Gud endret seg fra å være en ytre frykt til å bli en indre frykt, men stadig er Gud assosiert med frykt. Og gudsfrykten lever i beste velgående. I årets Hollywood-utgave er Gud personifisert som en ung gutt, et barn. En presentasjon av Gud som i frykt overgår både den autoritære mannen og schizofrenien.

 Guden vi elsker å frykte
”Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap”, slik lyder åpningsordene i Salomos Ordspråk. Disse ordene har overlevd i vår kultur i flere tusen år, og frykt er den dag i dag et nøkkelord for å forstå religion og religiøse presentasjoner av Gud. Kristne kirker har i det siste promotert en Gud som en kjærlig og god gud, men Hollywood vet bedre. Gud må skape frykt for å selge, og i Exodus: Gods and Kings blir Gud inkarnasjonen av vår fremste frykt, barneterroristen. Gud er ikke bare mektigere enn Moses, han er også ondere. Der Moses avslører sine humane sider og ikke lengre orker synet av sivile som uskyldig lider, tar Gud over. Gud torturerer det egyptiske folk med all slags plager, uten tegn til medfølelse for de sivile.

 Terroristens sønn
Den unge gutten, filmens Gud, er svært lik Moses sin egen sønn, Gersom. I en av filmens scener forveksler Moses sågar Gud med sin egen sønn. Da uttrykker Moses for en gangs skyld frykt. Ikke bare er Gud terrorist selv, gjennom likheten til sønnen til Moses presenteres Gud også som terroristens sønn. En skremmende tanke. Terroristens sønn stopper ikke ved friheten, slik Moses legger ned sitt sverd når egypterne er overvunnet. Terroristens sønn er ikke først og fremst opptatt av rettferdighet og frihet, men av hevn og anerkjennelse. Og når Gud oppdager Mose manglende kamplyst truer han ham til å gå av som leder. Gud erstatter Moses med sin egen lov, hugget inn i to steintavler. Som hevngjerrig og mektig blir Gud i Exodus: Gods and Kings vår tids største mareritt. Et nådeløst og hevngjerrig barn, som kan gli inn i en stor folkemengde uten å bli lagt merke til.

 Julens budskap
Fra kinosalen trekkes vi tilbake til norsk julehygge. Til julens fortelling om jesusbarnet, om Gud som kom til verden som et barn. Troskyldig og vakkert ligger det der ved siden av eselet, kua, Josef, Maria og de tre vise menn. Det er slik vi kjenner historien om Gud som ble et barn. Tar vi turen innom en kirke i jula er det stor sjanse for at presten sier noe som ”tenk så fantastisk; at Gud valgte å åpenbare seg for oss som et lite, hjelpeløst barn!” Visst kan det være vakkert, men har den vakre og moderlige guden blitt tradisjon og gammel vane? Gudsbarnet Hollywood gir oss er alt annet enn vakkert. Det er fryktinngytende og angstfullt, og det er aktuelt. Hollywood vet hva folk vil ha, og som regel får vi som fortjent.

God Jul!

Kilder: Bibel.no; Chapan, Brenda/Hickner, Steve/Wells, Simon: Prince of Egypt. DreamWorks Animation, 1998; DeMille, Cecil B.: The Ten Commandments. Paramount Pictures, 1956; Løland, O. J., Martinsen A., Skippervold, P., Bibelen i populærkulturen. Scandinavian Academic Press, 2014; Scott, Ridley: Exodus: Gods and Kings. 20th Century Fox, 2014.

Advertisements
Publisert i Bibel, Populærkultur, Religion | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Drømmen om Vangen

Light Flight

For oss som bor i og rundt Østmarka er det noe spesielt med Vangen skistue. Kanskje er Vangen spesiell fordi barnehagebarna våre reiser dit på overnatting og synger sanger om stedet? Eller kanskje er det skistuas plassering i Østmarkas midte? Nesten uansett hvor du bor rundt Østmarka er du på langtur om du er innom Vangen. På Østmarkas vestside, hvor jeg holder til, summeres en god skisesong i Østmarka opp med antall turer til Vangen. Og for de sprekeste løperne på denne sida av marka er det å løpe fra eller til Vangen selve definisjonen på en real løpetur. Men i vinter ble det ingen skitur til Vangen på meg, og kanskje var det derfor jeg våknet i går morges og sa til meg selv: i dag skal jeg sykle til Vangen! Må innrømme at jeg har prøvd meg på dette før. I fjor sommer endte jeg opp som ”flyktning…

View original post 1 139 more words

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Når dagen derpå er lyseblå

Light Flight

Lørdag var det dags for Den store styrkeprøven, Trondheim – Oslo, med Team Anton Sport. Mr. Borgersen hadde tapt et veddemål og samlet sammen 19 mann som skulle frakte ham trygt hjem til Oslo fra trønderhovedstaden. De siste årene har flere av oss vært med på dette Antonlaget, men i år ble det med meg. Til gjengjeld arvet jeg kapteinsbindet av Klatremus og påtok meg oppgaven med det største alvor.

Fra og med april har jeg vært trofast gjest når Klatremus har invitert til fredagstrim fra Gressbanen til Tryvann. I helgene, alt fra midten av februar, har Raske Tomas og jeg, og ved ett tilfelle også O2, drukket kaffe i Drøbak, Son eller i Drammen. Det har blitt bra med timer på sete og beina har fått kraften som skal til for å gjennomføre en sykkelreise på 540 km.
Distansen Trondheim – Oslo er virkelig en reise, og den er faktisk…

View original post 981 more words

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En førstereis gjør seg klar for Den store styrkeprøven (Trondheim – Oslo)

Light Flight

Siste hardøkt før Trondheim – Oslo er nå gjennomført. To drag til Tryvann på 18:30 i 3-5 s/m motvind indikerer at formen er god, men det er ikke hjertesalg og muskelkraft jeg frykter før den lange ferden. Det jeg frykter er alt jeg ikke har tenkt på før start. For når en skal kjøre Trondheim – Oslo for første gang er det ikke fritt for at man er litt spent og usikker på hva man egentlig skal være med på. Og når man i tillegg er kaptein for et mannskap hvor ikke bare én, men 20 mann aldri før har kjørt Den store styrkeprøven, jo – da er det vel greit å teste klær og utstyr noen uker før start.

Jeg suger til meg all den informasjonen jeg kan få i møte med folk som har vært med på DSSP tidligere. Dessuten har jeg blitt en rakker på å google…

View original post 62 more words

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Om å sette seg mål, om å nå dem og veien dit

Light Flight

 

I dag løp jeg endelig en 3000 meter under 10 minutter, og det på min egen ”hjemmebane” Trasopbanen. 9:54 viste klokka i mål og jeg var sliten, stolt og glad, men ikke veldig overrasket. For sub10 på 3000 meter er et mål jeg har hatt i kikkerten over lengre tid. I dag visste jeg formen var inne og viljen tilstede. Det var bare å gjøre det.

Høstens 2013, ”LFC On Track” på Sognsvann, var mitt første seriøse forsøk på sub10, da klokket jeg inn på 10:07. I Påsken inviterte Espen Ringom til et nytt testløp, også det på Sognsvann, da ble det 10:04. I dag kjente jeg det kunne gå, det var bare å holde skjema til sisterunden og hente det der. Planen ble fulgt til punkt og prikke, og den fungerte aldeles utmerket.

Veien er målet. Vi sier det igjen og igjen, nærmest som en klisjé, men ikke…

View original post 142 more words

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Noen ganger er 3 cm nok!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En mosjonists bekjennelser. Trening som religion og maskulin identitet

Som teolog og mosjonist skulle det vel bare mangle…

Light Flight

IMG_1600
I løpet av de siste årene har jeg blitt en mosjonist. Jeg løper, sykler og går på ski. Jeg bruker mye tid i skog og mark, og mindre tid i kirken. Mange vil nok si at jeg er en hypermosjonist. Treningsturene er hyppige og jeg setter meg mål som kan være i overkant urealistiske. Hvorfor all denne treningen? Selv er jeg usikker. Jeg er 38 år, kanskje er det 40-årskrisa? En krise som kan ramme mannen i det han innser at livet statistisk sett er på hell, og i kampen mot alderdommen tyr til mosjon. Mulig, men bak drømmen om evig ungdom – og kanskje en litt mindre mage – tror jeg det skjuler seg et behov for noen tydelige rammer, noen konkrete mål, utfordringer og smerte. Kort sagt motstand. Trening har gitt meg dette, samtidig som det tilbyr meg en maskulin identitet med rom for følelser som kan minne…

View original post 2 135 more words

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer